Interview med Leif Ove Andsnes, Pål Eide og Ingrid Røynesdal om hvorfor Griegs klaverkoncert stadig er så populær.
Bergens Tidende 03.04.2019:
En ærgjerrig 25-åring laget tidenes bergenske slager. Griegs «Klaverkonsert i a-moll» ble nasjonalromantikkens kjenningsmelodi – og kan fremdeles få popmusikere til å gråte.
AV ERIK FOSSEN
KJETIL K. ULLEBØ
Det begynner med en paukevirvel, så smeller en massiv pianoakkord ut i luften og tumler nedover mot avgrunnen. Edvard Griegs «Klaverkonsert i a-moll» er lyden av en komponist – og et land – som trer frem fra mørket og krever sin plass i verden. 150 år etter at stykket fikk sin urfremføring for herrefolket i København, 3. april 1869, gir det stadig gjenklang verden over.
– A-mollkonserten er den største hiten i norsk musikkhistorie. Et ikonisk verk på samme måte som Munchs «Skrik» eller Ibsens «Peer Gynt», sier Leif Ove Andsnes.
Suksessens forbannelse
Stjernepianisten vet hva han snakker om. Da han selv slo gjennom, ble Griegs mesterverk regnet som verdens mest spilte pianokonsert – og Andsnes gjorde sitt for å bidra til statistikken. Etter å ha reist verden rundt med A-mollkonserten som glansnummer, måtte han til slutt legge vekk stykket for å utvikle seg videre.
For Grieg ble det omvendt: Konserten ble til da han var 25 år, som en kulminasjon av flere års voldsom inspirasjon. Etterpå lyktes han aldri med å lage noe i tilsvarende stort format.
– Hans største hit kom tidlig, det ble nok et problem, sier Andsnes.
– Han klarte ikke å følge opp og strevde med å skrive store verk, mens småstykkene, etter hans eget utsagn, kom til ham «som lus og lopper på landet».
Tysk romantikk møter norsk folkemusikk
Dersom Grieg avskrev slagere som «Morgenstemning» og «I Dovregubbens hall» som «lus og lopper», la han i så fall listen uoverkommelig høyt. Og det var nettopp hva A-mollkonserten gjorde – Sergej Rachmaninov har kalt stykket den beste pianokonserten noensinne skrevet. Så hva var det Grieg lyktes slik med da han satt i et dansk drivhus og svettet over tangentene?
– Konserten er bygget opp etter den tyske romantiske solokonserttradisjonen, men har samtidig et nasjonalt, folkelig preg både i melodier og rytmer, sier Pål Eide. Bergenspianisten spilte nylig inn plate på Troldhaugen.
– Grieg ville vise det universelle i folkemusikken. Den suksess pianokonserten har hatt internasjonalt helt frem til i dag viser at han hadde rett, sier Eide.
Leif Ove Andsnes er inne på det samme:
– Jeg tror det som fanger folk veldig, er hvordan konserten parer stor lidenskap og virtuose gester med folkemusikkens klarhet. Melodiene har noe ubesudlet som snakker rett til hjertet, sier Andsnes.
Fra nasjonsbygging til «turistbrosjyre»
– På mange måter er A-mollkonserten lyden av Norge, sier Ingrid Røynesdal.
Den tidligere direktøren ved Troldhaugen er i dag leder for Oslo-Filharmonien. Akkurat som Harmonien, har orkesteret ofte A-mollkonserten med seg i kofferten på turné. Faktisk sto stykket på programmet da Oslo-Filharmonien debuterte i 1919.
– Allerede den gang ble konserten regnet som et ikon i norsk musikkliv. Det handler mye om konteksten, stykket ble skrevet midt i nasjonsbyggingen, mens den norske kulturen ble utviklet, sier Røynesdal.
At stykket også kobles til selve den norske naturen, skal skyldes et festskrift til komponistens 60-årsdag i 1903. Her smurte forfatteren Gerhard Schjelderup så tjukt på med naturmetaforer – frie vidder og frodige fossefall – at filosof Dag Østerberg seinere påsto at det hadde gjort A-mollkonserten «uvirkelig».
– Edvard Grieg kan bli mer enn et nasjonalt ikon
«Den blir mer å regne som en turistbrosjyre for vakre landskaper og ren natur», som Egil Baumann skrev i Klassekampen for noen år siden. Det er ikke Røynesdal nødvendigvis enig i.
– Konserten er blitt brukt i sammenheng med norsk natur i en slik grad at den assosiasjonen vekkes veldig raskt for oss nordmenn. Andre gjør imidlertid ikke nødvendigvis samme kobling – konserten har noen kvaliteter som går langt utover å være illustrativ bakgrunnsmusikk til norske fjell og fjorder, sier hun.
A-mollkonserten som popmusikk
En måte å sette ord på disse kvalitetene på, er å betrakte A-mollkonserten som et stykke popmusikk. Det er ikke unaturlig, ifølge Pål Eide.
Den karakteristiske introen er kjent i hele musikkverden, sier han, men parallellene til popmusikken stopper ikke der. Eide ramser opp:
– Vakre, sangbare melodier som gjentas mange ganger og er lett å huske, satt sammen med enkle, men raffinerte akkorder. Stor variasjon mellom det vakre og det dramatiske, slik at publikum blir underholdt. Passasjer med faste, svingende danserytmer fra folkemusikken, som halling og springer. Vakre orkesterklanger og en elegant klaverstemme som veksler mellom det poetiske og virtuose, sier han.
– Og så en stor solo-kadens hvor de sterke følelser slippes helt fri – her ville gitaristen i et popband ligge på gulvet i ekstase!
Tårene rant hos Tellez
Nettopp slik var det popmaker Mattias Tellez lå første gang han hørte hele konserten. På et vennelag fant Tellez et opptak av konserten i husets platesamling. Mens vennene festet videre i etasjen under, lå 15-åringen på gulvet og lyttet til Grieg med våte øyne.
– Jeg ble så grepet av det vakre temaet som introduseres når første akt roer seg at jeg begynte å grine. Så der ble jeg liggende og gråte meg gjennom de to neste aktene, sier Tellez.
Det spesielle med det halvtimelange stykket, mener han, er at det ikke har noen dødpunkter.
– Det er ikke noe vås der. Konserten er engasjerende, presis og vakker fra start til slutt. Stykket er fylt med overskudd og veldig inspirert – det er som at komponisten har knekt en kode og latt seg rive med.
Rocket hitlistene i 1961
Som seg hør og bør en god poplåt, finnes det er utall forskjellige versjoner av A-mollkonserten. I 1906 ble stykket den første pianokonserten som ble spilt inn på plate (i alle fall seks minutter av den). I 1961 surfet Grieg høyt oppe på britiske og amerikanske hitlister, takket være jazzmusikeren Jimmy Wisner og hans rock’n’roll-versjon, «Asia Minor».
For dagens unge bergensere er kanskje melodisnutten de hører når Bybanen stopper på Hop deres første møte med Griegs mesterverk. Lyttelos og pianist Annabel Guaita, som jobber med å geleide folk inn i den klassiske musikken, advarer mot å behandle store verk som museumsgjenstander man ikke får leke med.
– Dersom nye generasjoner skal oppdage den klassiske musikken, må vi våge å tro at den gir rom for universelle og tidløse menneskelige erfaringer. Slik er det også med A-mollkonserten. Der finnes en tidløshet som jeg tror treffer oss veldig direkte og umiddelbart, sier Guaita.
Andsnes tar A-mollkonserten tilbake
Til høsten skal Leif Ove Andsnes på ny spille A-mollkonserten på turné, tolv år etter at han sist spilte verket. I forberedelsene jobber 48-åringen med å hente frem energien som skal til for å gjøre ære på både stykket og komponisten.
– Friskheten til den unge mannen som vil slå seg frem og vise verden hva han kan er en del av stykket. Dette er en enormt ambisiøst komponist og pianist som sier «Her er jeg!», sier Andsnes.
Og 150 år seinere er altså både A-mollkonserten og Edvard Grieg her fremdeles.
